Da Nano kom til meg for nesten 7 år siden så skulle han bare være hos meg noen uker i fosterhjem for Solplassen. Han var da en 1 år gammel chihuahua som allerede hadde hatt 2 hjem etter å ha forlatt oppdretter. Han hadde ikke blitt fulgt opp som valper bør med sosialisering og trening. Han var ikke husren, var redd andre hunder og usikker på fremmede. Han var heller ikke vandt med å bruke kroppen sin og måtte lære seg å gå i trapper og gå i ulendt terreng. «Sitt» eller andre kommandoer kunne han heller ikke.En ting han kunne (og enda kan) er å smelte hjerter. Ihvertfall hjertet mitt. Det gikk bare et par dager fra han kom i hus til jeg bestemte meg for å beholde han. Jeg var vel en av de som aldri skulle ha chihuahua eller «veskehund», men Nano viste meg at det kan bo mye i disse små hundene også. Da jeg overtok han så begynte vi på et hverdagslydighetskurs og Nano var nok den «dårligste i klassen». Vi måtte også stå litt unna de andre hundene fordi han var redd for dem. Men selv om han ikke lærte så fort så lærte han litt og litt i sitt eget tempo. Etter et år med kurs i lydighet gikk vi opp til bronsemerkeprøven, men vi var nok ikke helt klare da, så den fikk vi ikke. Men jeg var bitt av basillen for å trene hund og i årene etter har vi vært på mange kurs og trent både agility, spor, smeller og rallylydighet. Nano har som regel vært den minste deltakeren på kurset og ofte den som var litt bak de andre. Men han syntes likevel det var veldig gøy å være med å få trene. Vi jobbet også masse med selvtillitt og han vendte seg gradvis til å trene og være sammen med andre hunder. Det eneste vi slet litt med var nok at jeg gjerne ville få til mer enn det Nano kunne klare på hans premisser, og jeg ville ha litt flere utfordringer.Etterhvert fikk jeg meg en hund til, en shetland sheepdog som elsket å trene og som lærte veldig raskt. Det var gøy for meg å ha en hund som også fikk til litt mer, og Nano slapp unna press for å prestere, og det tror jeg var veldig fint for han.I 2019 startet vi vår første konkurranse i Rallylydighet bare for gøy. Det var ikke så stor sukksess. Han fikk 159/200 poeng og andre konkurranser vi gikk ble han enten gående å snuse i banen eller jeg avbrøt fordi jeg så at han ikke fikk noe ut av det.Jeg tenkte vel at konkurranser ikke var helt hans ting. Men han ble med når den andre hunden gikk konkurranser og vi gjorde det til noe gøy. Vi gikk et par konkurranser i 2020 også når det var mulig, men det var ikke de helt store resultatene der heller. Men vi holdt det positivt og gøy.Men i 2021 var det noe som løsnet! Plutselig virket det som han var enda mer ivrig på trening og ble også mer ivrig i konkurranser. Vi prøvde oss litt igjen, og da gikk han plutselig til 200 poeng, 188 poeng og 191 poeng, og Nano var plutselig kvalifisert til klasse 2!I 2022 var jeg usikker om vi skulle starte i klasse 2, for da måtte båndet av og han måtte gå uten bånd. Men vi bestemte oss for å prøve, og jammen meg viste han meg ikke at dette fikser han, for i første klasse 2 konkurranse fikk han 190 poeng og siden har han fått 2×194 poeng som vil si han nå er kvalifisert til klasse 3.I klasse 3 er det noen øvelser vi ikke kan helt enda, som f.eks rygging. Men vi kommer til å fortsette å øve og trene – i hans tempo
Så får vi se hva fremtiden bringer. Nano er 8 år og disse årene sammen med han har lært meg utrolig mye. For det første – masse tålmodighet. Og det andre – at man ikke skal undervurdere hva man kan få til sammen med hunden sin om man ikke gir opp og lar ting skje på deres egne premisser. Nano ble nettop kåret til Norges mestvinnende chihuahua i rallylydighet av Norsk Chihuahuaklubb. Tenk – den lille hunden som ikke kunne «sitt» er nå den beste av sin rase i Norge. Jeg er veldig takknemlig for Solplassen som sørger for at så mange flotte hunder får nye sjanser i nye hjem. Selv de som kanskje ikke har det beste utgangspunktet fra de er små har mye potensial til å lære nye ting og blomstre i nye omgivelser med masse tålmodighet og kjærlighet
