Luke nr 22

Historien om Lola

Jeg er en liten frøken på 5 år – en jack russell-miks eller kanskje jeg har et snev av dansk-svensk gårdshund i meg? Dere får vurdere selv ut i fra bildene :) Mamma sier hun skal få testet meg, men det drøyer og det drøyer …

I mars 2011 kom jeg til Solplassen, og Franki var mitt navn. Alle syntes Franki var litt vanskelig å bruke, så etter kort tid fikk jeg et flott navn – LOLA.
image2I påsken 2011 skulle det komme noen for å se på meg. Da var jeg hjemme hos Marianne. Denne familien hadde akkurat mistet en kjær dachs som het Tinta på 14 år. Med seg skulle de ha en liten kanindachs som het Ludvig på 9 år. Han var også en omplasseringshund, og fordi han hadde blitt mishandlet i et tidligere hjem, så var det viktig at Ludvig likte meg. Og det gjorde han (og hvem gjør ikke det …) Jeg klenger meg innpå de fleste jeg, og stort sett får jeg litt kos tilbake. Jeg tar nemlig ikke et nei for et nei :)

image3Så det ble bestemt at jeg skulle være med denne familien hjem – med én gang! Jeg hadde fått masse godteri av dem, så det første jeg gjorde var å kaste opp over girspaken 😉 – det gjør jeg forresten ennå hvis jeg får mye»ukjent» godteri – det kommer plutselig og uten forvarsel, og havner både litt her og litt der.
image4Familien min skulle til Spania i noen av påskedagene, så jeg skulle få være med hjem til Henning som er hundelufter. Ludvig og jeg skulle være der i en snau uke. Og Henning likte meg fra første stund! Jeg var visst veldig snill, sa han. Men så viste det seg at jeg fikk løpetid. Det ble noen vanskelige dager etter at jeg kom hjem igjen. Du verden så glad Ludvig var i meg da, selv om han også var sterilisert i voksen alder på grunn av medisinske årsaker. Han hadde ikke øyne for andre enn meg! image5Så etterhvert måtte jeg også til pers med sterilisering, og fy og fy så vondt jeg hadde det etterpå! Mamma mener jeg har en litt lav smerteterskel, men jeg vet ikke helt om det stemmer. Hun er vant til dachser (4 stk. har hun hatt), og de er nå ganske så hardføre.. Men jeg kom meg etterhvert. Og jeg fant meg fort til rette. Jeg sjefet en del over Ludvig etter at jeg var blitt varm i trøya, men han brydde seg ikke så mye – han tilpasset seg det meste han, så lenge han fikk være nær noen av menneskene sine – det var han helt avhengig av. Og han fikk mye kos altså, og litt spesialbehandling i og med at han fikk sove i sengen hver natt. Det SKULLE han bare, men jeg trives nå best i buret mitt uansett jeg, for der kan jeg se rett på mamma’n min til enhver tid.

image1

Jeg er med Henning på luftetur hver dag. Han kommer og henter meg, og så går vi tur sammen med en masse andre hunder i marka. Jeg har mine faste rutiner, og de skal jeg følge, uansett hva de andre gjør. Jeg har nemlig funnet en matpakke på parkeringsplassen en dag, og det glemmer jeg selvfølgelig ikke. Så ved ankomst og avgang skal hele parkeringsplassen saumfares – det kan jo hende at noe dukker opp der flere ganger. Jeg løper fort og hopper høyt, men jeg har blitt litt tyngre etter at jeg ble sterilisert, selv om jeg spiser lite. Så de prøver å slanke meg litt da, men det går trått :)image6

En av de første dagene jeg var med på tur med hundelufter Henning, så traff jeg en hyggelig kar. Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg inn i bilen hans, men han ringte i hvertfall til mamma og sa at jeg lå og sov i forsetet på bilen hans. Jeg hadde nok brukt for lang tid på ett eller annet, for jeg fant ikke igjen Henning eller de andre hundene, så da fant jeg meg bare en ny venn. Sånn er jeg veldig grei – jeg er glad i de aller fleste jeg. Mamma fikk gjort en avtale med Henning og denne fremmede mannen, så heldigvis kom jeg meg trygt hjem den dagen også. Takk og pris for at denne mannen var snill, sa mamma. For tiden er Henning dessverre syk, så nå savner jeg veldig de andre vennene mine og turene i marka – vi håper Henning kommer seg snart igjen ….

image7Sommeren i år var også helt topp – på hytta på Sørlandet. Det var første året jeg var helt alene – kanindachsen Ludvig har jo alltid vært med, men dessverre så måtte vi la han reise fra oss etter sommerferien i fjor, 12 år gammel. Det kom som et sjokk på oss alle, og mamma har hatt det veldig vanskelig i perioder, men heldigvis gråter hun ikke så ofte lenger. Nå er jeg enehund, og trives egentlig godt med det. Jeg er veldig oppmerksomhetssyk, og nå slipper jeg jo å dele med noen J Eierne mine skal visstnok kun ha meg nå fremover – det har jeg forstått. Og det gjør ikke meg noe!! På bursdagen til Ludvig som var 6. juli, så hadde vi en liten seremoni – vi satt urnen hans ned på et fint sted på hytta hvor han har utsikt og kan følge med – slik som han alltid gjorde der nede. Det ble selvfølgelig felt noen tårer da også, men det skjønner jeg jo ikke så mye av – jeg bare titter litt ekstra på eierne mine. Det hullet som ble brukt hadde forresten jeg gravd året før med assistanse fra Ludvig – så sånn sett hadde det sin misjon.

image8
Tusen takk til Marianne og Solplassen og alle de fine menneskene som bruker tid og krefter der – uten dem hadde jeg kanskje fortsatt vært en omstreifer. Vi følger nøye med på Solplassen sin side på FB. Det er så mange fine bilder av andre skjønne hunder som er like heldige som meg.

God jul til alle!

Arkiv
  • 2017 (33)
  • 2016 (58)
  • 2015 (83)
  • 2014 (75)
  • 2013 (86)
Følg Oss På Facebook!
Kalender
november 2017
M T O T F L S
« okt    
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
27282930