«Perla», som nå heter Toughie – Perlen blant tøffinger!

Med en eneste gang jeg så bildet av henne på nettet, var det som om alle lyder forsvant og tiden stod litt stille. Jeg kjente med hver eneste fiber i kroppen at det lille bustetrynet der – det var familie. Og jeg fikk jo rett… Men, first things first:

1488321_10153589424260080_130339433_n

Dyrefamilien min har noen fantastiske medlemmer, som alle sammen kommer fra tøffe bakgrunner. De har enten blitt hardt mishandlet tidligere eller blitt forlatt til sine egne skjebner på øde, iskalde steder… Mennesker kan være grusomme. Jeg elsket sammensetningen i den lille flokken min (katt og chihuahua), men følte det manglet én. Mira, chihuahuaen, hadde en gang i tiden vært medlem av en større hundeflokk, så også derfor følte jeg det ville være rett å ta inn en liten vovve til. Mira hadde på det tidspunktet forvandlet seg til en fantastisk selvsikker, trygg og fantastisk liten skapning, og jeg visste tiden var rett for henne. Samme gjaldt pus.

Jeg husker jeg tenkte med meg selv da vi satt på toget – jeg håper de liker hverandre. Jeg håper magefølelsen min er riktig. Jeg håper dette er rett. Da vi kom på Solplassen etter å ha blitt hentet av fantastiske Marianne, og fikk sett den glade flokken som møtte oss, ble jeg helt varm om hjertet. For et fantastisk nydelig sted, for noen vakre ildsjeler som stod bak! Da det lille gråe dyret dukket opp, gikk hun og Mira fort overens. Og kroppsspråket til Toughie var akkurat slik jeg hadde sett det for meg, litt forsiktig, litt sjenert, men med en tæl bare dyr som har gått gjennom det disse har kan ha. En vilje til å tilpasse seg, en takknemmlighet mennesker flest ikke evner å utvise, og en visdom bare dyr kjenner. Men jeg så også at det ville bli mye arbeid med å få henne helt trygg, for hun hadde utvilsomt gått gjennom mye. En labb med tre bruddsteder som hadde grodd skjevt vitnet om toppen av isfjellet.

1479484_10153589460320080_63554001_n

Jeg fikk ta med Toughie hjem med en gang og ha henne på prøve, for å se hvordan hun ville passe inn med pus og også med Mira. Toughie var kjempeivrig, men også livredd. Hele togturen brukte hun på å kjefte ned toget, mennesker, og alt som i hennes verden utgjorde en trussel. De påfølgende ukene jobbet jeg med å få frem alle sidene ved Toughie, og gjøre henne trygg. Vi tok trikker, busser, t-bane, gikk i sentrum, sosialiserte oss, øvde på å ikke ville drepe naboer som gikk for hardt i dørene og barnevogner, syklister, eller mennesker som jogget; hun var redd store hunder, og hun var ikke spesielt glad i runde kvinner eller menn. Hun gikk helt i fistel om noen prøvde forlate rommet, hun reagerte på folk som kom inn i det hun oppfattet som rom, hun reagerte på mennesker som beveget seg utenfor vinduer, balkonger eller dører nede på gaten; hun fikk panikk om pus beveget seg rundt uten at hun hadde registrert det, og viste tegn på å være en smule… vel, hun ville ha den KOMPLETTE oversikt til enhver tid, for å si det sånn! Hun reagerte på fryktene sine ved å bjeffe – intenst, mens hun skalv, og søkte hele tiden til meg og var klistret til meg som en skygge. Men hun viste stor lærevilje, og Mira var en fantastisk lærer – hun tok den lille grå søsteren sin under sine vinger og gikk frem som et godt eksempel, samtidig som hun var like beskyttende som en mor er med sine barn. Ingen fikk pushe grensene til Toughie uten at Mira vennlig, men bestemt gikk imellom. Det var som om hun sa til Toughie «jeg vet hvordan du har det nå, jeg var der selv. Men det blir bedre, og jeg skal vise deg hvordan. Stol på Mia og meg, så skal du se!». Jeg holdt kontakten med Marianne, som hele tiden heiet på meg.

Sakte men sikkert begynte nye sider å vise seg, Toughie begynte skjønne hun ikke trengte beskytte seg mot absolutt alle, og at det var helt ok å sove på reiser så lenge hun hadde mitt fang og Mira i umiddelbar nærhet. Hun la på seg, fikk muskler, holdningen hennes forandret seg og hun så ut som en helt annen hund. Halen var ikke nå lenger noe som bare var der, den ble båret høyt og stolt. Hodet ble båret avslappet og årvåkent, øynene strålte ikke lenger dyp bekymring, men munterhet og avslapping. Jeg begynte se håp for å faktisk kunne beholde henne for all fremtid – på ordentlig, siden bjeffingen begynte avta og naboene mine ikke lenger så på meg med et blikk som tilsa «det her går snart ikke mer».

1471313_10153589431775080_116214710_n

Jeg visste jeg aldri kom til å kunne gi fra meg Toughie. Jeg visste hun var hjemme, og jeg så også at det ville la seg gjøre i takt med den avtagende bjeffingen og jagingen av pus. Jeg møtte Marianne igjen på Oslo S for å signere kontrakten. Toughie var offisielt min! Ingen har noensinne vært et gladere menneske på Oslo S, det er jeg helt overbevist om. Go’ordene fra Marianne gjorde det hele komplett, jeg var så stolt, takknemmlig og lykkelig at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre av meg.

Nå løper jentene mine løs i parker, møter fryktløst andre hunder og hilser fornøyd på fremmede mennesker. Toughie reagerer fortsatt litt på lyder og enkelte ting, men det er stadig lengre mellom gangene og hun gjør det ikke lenger av panikk, men for å varsle. Hun er fortsatt ikke veldig glad i store voldsomme hunder, men reagerer ved å unngå dem – ikke ved å bli livredd. Hun har et godt og tydelig kroppsspråk, og jeg er aldri redd for at hun skal stikke av eller komme i trøbbel. Hun er smart og tar gode valg. Toughie og Mira er en drøm å reise med, de fungerer fantastisk sammen, og er simpelthen perfekte. Jeg får stadig høre av folk vi møter ute hvor søt Toughie er, hvor lydig og trygg hun er. Ingen tror meg lenger når jeg forteller hun ikke alltid har vært sånn…

1011668_10153589448880080_1635270220_n

Jeg er evig takknemlig Solplassen – ikke bare for at de har vært der hele veien som en støtte, uten å legge press på meg om at jeg måtte overta sporenstraks, men også for alt arbeidet de har gjort og forhåpentlig alltid vil gjøre for våre firbente. Det er ikke tvil i min sjel om at det er mye større verdi i å adoptere et dyr fra en institusjon som Solplassen, enn å (bare) kjøpe en renraset fra en eller annen oppdretter. I en verden der folk blir stadig mer kyniske, står disse dyrene og deres mennesker som et vakkert håp for fremtiden. Man kan ikke redde alle, men alle kan gjøre noe – og for hvert enkelt dyr det gjelder betyr det faktisk alt.

God jul!

Hilsen Mia, Mira og Toughie (og pus)

Arkiv
  • 2016 (33)
  • 2015 (83)
  • 2014 (75)
  • 2013 (86)
Følg Oss På Facebook!
Kalender
desember 2016
M T O T F L S
« nov    
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031