Månedlig arkiv: desember 2015

Her er en link til gårsdagens artikkel i vg om nyttårsaften med kjæledyr :)Vi avslutter årets siste blogg med en fantastisk historie fra eierne til Max som forteller om deres første tid med deres nye Solplassenhund:

Toby kom til oss for ca 3,5 år siden. Han var da en veldig forsiktig og engstelig liten gutt og han gjorde veldig lite ut av seg. Ikke krevde han noe, han lekte ikke med leker, spiste ikke ben eller gjorde noe som andre hunder gjør.

11222913_10153097783332821_2628255607431108300_n

Etter år med masse kjærlighet og trygghet har vi sakte men sikkert sett en veldig positiv utvikling i selvfølelsen til Toby. Han er blitt så utrolig mye tøffere. Bjeffer til hunder vi går forbi på turene våre, stjeler godis og ben til hunder som er på besøk, krever sin rett i sofaen (han vil ha hele tre seteren for seg selv) maser på pappan sin på kvelden da han vil ha godis og kos, er blitt vakthund når det ringer på. Ikke alle egenskapene er like populære hos hundeeiere, men vi blir rett og slett overlykkelig over at han kan være litt rampete, kan bjeffe og kan mase, for da vet vi at gutten vår et blitt så trygg som en liten hund skal være.12239725_10153097783322821_8809290811860804506_n

Vi er utrolig glade i vår lille prins, han forgyller hverdagen vår. Vi er veldig takknemlig for at vi fikk overta Toby fra Solplassen.

Omplassering hunder er så unike. De er så kloke og viser så stor takknemlighet når de får det godt. Så håper alle får oppleve en omplasseringshund i livet sitt en gang 😀12249882_10153097781017821_5211772509668894415_n

Da vil Toby takke alle som har fulgt Solplassens julekalender i år. Han synes det er stor stas å se hvor godt tidligere Solplassen hunder har fått det, og han voffer ivrig for å si at til neste år må enda flere hunder få det slik som han og de vi har lest om i julekalenderen.

12308839_10153113100487821_7404676870540881852_n

 

Han sender en stor GOD JUL klem til alle de fastboende på Solplassen, alle hundekosere og hjelpere, tidligere Solplassen hunder og deres eiere, alle som har støttet Solplassen med gaver, de som følger oss på facebook og nettsiden og alle andre som har tittet innom. GOD JUL

Luke nr 23

Shadow.
Jeg trengte selskap og jeg trengte mosjon. Derfor hadde jeg besluttet å berike hverdagen med en hund. Verden er som kjent full av hunder, så vi kom fort på tanken om å åpne hjemmet for en som virkelig trengte det. Det skulle dessuten helst være en hund som allerede kunne oppføre seg (sånn nogenlunde), siden jeg ikke har hatt hund før. Jeg visste at jeg hadde kapasitet til å gå tre turer om dagen, men jeg var ikke sikker på at jeg kunne klare en sprettende unghund som skulle trenes opp.

At det ble Shadow, var på grunn av halen hans (av alle ting). Jeg så en video på Solplassens Facebookside om denne fine labradormiksen som trengte et nytt hjem, og halen hans var rett og slett uimotståelig – den sto rett i været som en antenne og veivet glad og fri.
Shadow så ut til å føle seg hjemme med en gang, og allerede på dag to hadde han det slik:

IMG_0400

Ungene var like glade for ham som han var for dem, og makan til mengder kos! Men det bodde ikke bare to barn i huset. Inne i et av rommene sto det nemlig et stort bur med to tamrotter. Jeg var spent på hva Shadow kom til å si til det, og var innstilt på at de måtte holdes adskilt. Men hilse på, det må man jo få lov til, så Shadow fikk gå inn i rommet til rottene. Han fortet seg over til buret (med de godt låste dørene), og der sto de, rotten på den ene siden av sprinklene og Shadow på den andre siden, med nesene inntil hverandre og med det mildeste blikket, begge to. Det ene dyret på 0,43 kg og det andre, hundre ganger større, på 43 kg. Da skjønte jeg at det var en skikkelig godgutt vi hadde fått i hus. Og denne godgutten kan se noe så utrolig klok ut:

IMG_0418

Og han er faktisk ikke bare klok, men også ganske så utspekulert. En morgen lå jeg på loftet og sov. Dagen er liksom ikke helt begynt før Matmor er oppe, så Shadow hentet dattera mi og stilte seg så og så opp trappen, opp mot rommet mitt. Datteren min gjorde
som Shadow befalte, og gikk og vekket meg. Men idet det første beinet mitt syntes oppe i trappa, fortet han seg inn på plassen sin og la seg til rette med lukkede øyne. Da jeg kom over til ham, løftet han såvidt hodet, og det så ut som om han sa: “Jasså, er du der, ja … javel.”
Og det skjer altså engang iblant at jeg ikke kan være med ham.

IMG_0487

Når han synes ting går litt treigt, gjør han alt for å få litt liv i hytta. Noen ganger bare ved å se kul ut

IMG_0512

Eller ved å spille veeeldig søt og hjelpsom

Det er blitt mange turer med Shadow. Han elsker utsiktspunkter og kan sitte lenge og betrakte. Men selv om han er rolig, må man ikke tro at han ikke er sterk. Han er faktisk så sterk at jeg fikk helt sjokk på den første turen vår. Det ble han som gikk med meg, og jeg måtte finne fram muskler jeg ikke hadde brukt på tiår for å klare å holde ham (god trim altså). Men det gikk ikke mange dagene før han fant ut at han måtte ta hensyn til meg, og siden da har han gått så pent at jeg har vært fristet til å ta æren for det.

IMG_0550

 Tomta vår er en utsiktsplass i seg selv, og her liker han og sitte og holde øye.

Men selv om man er 43 kg, sterk og ganske så kul, er det ingenting som er så godt som å legge seg godt til rette. Hodeputen er helt nødvendig, og når den er blitt for klumpete, ber han meg om å riste den fluffy og fin igjen. Og når han ligger slik, er det helt rart å tenke på at det bare er et halvt år siden han flyttet inn. Han er blitt en del av familien, og det er fantastisk å tenke på hvor fort han ble trygg og virket til å kjenne seg hjemme.

God jul til alle Solplassenvenner 😀

IMG_0626

Luke nr 22

Historien om Lola

Jeg er en liten frøken på 5 år – en jack russell-miks eller kanskje jeg har et snev av dansk-svensk gårdshund i meg? Dere får vurdere selv ut i fra bildene :) Mamma sier hun skal få testet meg, men det drøyer og det drøyer …

I mars 2011 kom jeg til Solplassen, og Franki var mitt navn. Alle syntes Franki var litt vanskelig å bruke, så etter kort tid fikk jeg et flott navn – LOLA.
image2I påsken 2011 skulle det komme noen for å se på meg. Da var jeg hjemme hos Marianne. Denne familien hadde akkurat mistet en kjær dachs som het Tinta på 14 år. Med seg skulle de ha en liten kanindachs som het Ludvig på 9 år. Han var også en omplasseringshund, og fordi han hadde blitt mishandlet i et tidligere hjem, så var det viktig at Ludvig likte meg. Og det gjorde han (og hvem gjør ikke det …) Jeg klenger meg innpå de fleste jeg, og stort sett får jeg litt kos tilbake. Jeg tar nemlig ikke et nei for et nei :)

image3Så det ble bestemt at jeg skulle være med denne familien hjem – med én gang! Jeg hadde fått masse godteri av dem, så det første jeg gjorde var å kaste opp over girspaken 😉 – det gjør jeg forresten ennå hvis jeg får mye»ukjent» godteri – det kommer plutselig og uten forvarsel, og havner både litt her og litt der.
image4Familien min skulle til Spania i noen av påskedagene, så jeg skulle få være med hjem til Henning som er hundelufter. Ludvig og jeg skulle være der i en snau uke. Og Henning likte meg fra første stund! Jeg var visst veldig snill, sa han. Men så viste det seg at jeg fikk løpetid. Det ble noen vanskelige dager etter at jeg kom hjem igjen. Du verden så glad Ludvig var i meg da, selv om han også var sterilisert i voksen alder på grunn av medisinske årsaker. Han hadde ikke øyne for andre enn meg! image5Så etterhvert måtte jeg også til pers med sterilisering, og fy og fy så vondt jeg hadde det etterpå! Mamma mener jeg har en litt lav smerteterskel, men jeg vet ikke helt om det stemmer. Hun er vant til dachser (4 stk. har hun hatt), og de er nå ganske så hardføre.. Men jeg kom meg etterhvert. Og jeg fant meg fort til rette. Jeg sjefet en del over Ludvig etter at jeg var blitt varm i trøya, men han brydde seg ikke så mye – han tilpasset seg det meste han, så lenge han fikk være nær noen av menneskene sine – det var han helt avhengig av. Og han fikk mye kos altså, og litt spesialbehandling i og med at han fikk sove i sengen hver natt. Det SKULLE han bare, men jeg trives nå best i buret mitt uansett jeg, for der kan jeg se rett på mamma’n min til enhver tid.

image1

Jeg er med Henning på luftetur hver dag. Han kommer og henter meg, og så går vi tur sammen med en masse andre hunder i marka. Jeg har mine faste rutiner, og de skal jeg følge, uansett hva de andre gjør. Jeg har nemlig funnet en matpakke på parkeringsplassen en dag, og det glemmer jeg selvfølgelig ikke. Så ved ankomst og avgang skal hele parkeringsplassen saumfares – det kan jo hende at noe dukker opp der flere ganger. Jeg løper fort og hopper høyt, men jeg har blitt litt tyngre etter at jeg ble sterilisert, selv om jeg spiser lite. Så de prøver å slanke meg litt da, men det går trått :)image6

En av de første dagene jeg var med på tur med hundelufter Henning, så traff jeg en hyggelig kar. Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg inn i bilen hans, men han ringte i hvertfall til mamma og sa at jeg lå og sov i forsetet på bilen hans. Jeg hadde nok brukt for lang tid på ett eller annet, for jeg fant ikke igjen Henning eller de andre hundene, så da fant jeg meg bare en ny venn. Sånn er jeg veldig grei – jeg er glad i de aller fleste jeg. Mamma fikk gjort en avtale med Henning og denne fremmede mannen, så heldigvis kom jeg meg trygt hjem den dagen også. Takk og pris for at denne mannen var snill, sa mamma. For tiden er Henning dessverre syk, så nå savner jeg veldig de andre vennene mine og turene i marka – vi håper Henning kommer seg snart igjen ….

image7Sommeren i år var også helt topp – på hytta på Sørlandet. Det var første året jeg var helt alene – kanindachsen Ludvig har jo alltid vært med, men dessverre så måtte vi la han reise fra oss etter sommerferien i fjor, 12 år gammel. Det kom som et sjokk på oss alle, og mamma har hatt det veldig vanskelig i perioder, men heldigvis gråter hun ikke så ofte lenger. Nå er jeg enehund, og trives egentlig godt med det. Jeg er veldig oppmerksomhetssyk, og nå slipper jeg jo å dele med noen J Eierne mine skal visstnok kun ha meg nå fremover – det har jeg forstått. Og det gjør ikke meg noe!! På bursdagen til Ludvig som var 6. juli, så hadde vi en liten seremoni – vi satt urnen hans ned på et fint sted på hytta hvor han har utsikt og kan følge med – slik som han alltid gjorde der nede. Det ble selvfølgelig felt noen tårer da også, men det skjønner jeg jo ikke så mye av – jeg bare titter litt ekstra på eierne mine. Det hullet som ble brukt hadde forresten jeg gravd året før med assistanse fra Ludvig – så sånn sett hadde det sin misjon.

image8
Tusen takk til Marianne og Solplassen og alle de fine menneskene som bruker tid og krefter der – uten dem hadde jeg kanskje fortsatt vært en omstreifer. Vi følger nøye med på Solplassen sin side på FB. Det er så mange fine bilder av andre skjønne hunder som er like heldige som meg.

God jul til alle!

Observatøren Lukas

 

 

 

 

 

Jeg er en heldig vofse. Fordi jeg er en selvutnevt observatør får jeg være med på alt som skjer. Denne dagen skulle det være grøtfest for alle hundekoserene. Det fortjener de for de er kjempegode til å kose. Det ble en lang dag, for mutter’n og jeg skulle ha ordinær vakt hele dagen og grøtfest på kvelden. Det var en særdeles grå og trist dag, ikke mye julestemning. Tåka hang over jordene, og det var holke på tunet. Det var bare jeg som ville være med å gå turer på storjordet, de andre stakk så vidt de pelskledde hodene ut av døren og luntet inn igjen, pingler.

Det ble allikevel en begivenhetsrik dag. Først kom det to fra VG som skulle lage en julereportasje fra Solplassen. De tok masse bilder av meg og de andre vofsene, og så snakket de med Marianne og mutter’n. De trodde at det skulle komme på trykk før jul, så det er bare å følge med. Vi fikk bare slappet av litegranne før det rant inn med glade festarrangører med store bæreposer. Fire damer med Anne Barbro i spissen skulle pynte til fest, og røre i den store grøtgryta. Og tenke seg til, hadde de ikke med litt godis til oss vofsene også, gitt. Nå var det i hvert fall ingen som ville gå ut, ikke jeg heller. Her var det godt å være. Nå når det er jul må vi Solplassenhunder, som har det så godt, tenke litt ekstra på alle de hundene som ikke har det like godt som oss.

Etter hvert kom det flere mennesker og flere hunder, ca 15 stykker, tenker jeg at vi var. Filmteamet, som begynner å bli en del av Solplassenfamilien, var også tilstede og filmet. I en er hver julegrøt skal det alltid være en mandel, det var det også her. Marianne J plukket den ut av sin grøttallerken og fikk en fin premie, blomst og masse hundegodis. Siden Marianne vant fikk Julie og Baby lov til å komme opp på bordet og spise resten av grøten hennes. Som seg hør og bør før jul var det også gaver. Alle hundekoserene fikk en flaske vin og Marianne fikk en labbevasker. Det kan hun trenge når hun skal vaske 32 labber, og mutter’n åkker seg over mine fire, når det er sølete ute. Jeg ble utnevnt til årets grøthund, det var nok fordi jeg var så flink til å spise opp alle restene etter at menneskene hadde spist.

Det ble sent på kvelden før vi begav oss hjemover i tåka, etter denne hyggelige førjulskvelden på Solplassen.

Lukas ønsker alle sine vofsevenner og alle andre en riktig god jul!

IMG_20151218_164424

 

 

 

Luke nr 21

bvbvb
Maggi fikk en litt tøff start på livet, men fikk heldigvis komme til Solplassen.
Maggi er ei lita tulle,en Yorkshire Terrier som jeg oppdaget på nettet da jeg lette etter en liten hund. Fikk tips om Solplassen, å der var det bilder av lille Maggi, så søt, så jeg ringte Mrianne å fikk komme på besøk til henne, å der var Maggi som nettopp hadde kommet til Norge. Vi fikk god kontakt, men husker Maggi lå inni i jakken min som jeg hadde på meg, for hun ville være trygg. Maggi slo seg til ro.  Ved siden av oss  bodde det en annen Yorkshire Terrier som var han. Det to fikk god kontakt å ble å gode venner å hjalp vel Maggi mye da de kunne leke.
dfd Maggi er min lille solstråle. Hun er blitt så morsom, å gjør masse rare triks og smiler når hun blir glad så tennene vises. Hun er hjemme alene når jeg jobber å gjør ikke noe galt, bare leker med tingene sine å tygger bein. Har en gammel far som er på sykehjem hvor Maggi og jeg er ofte, så de gamle og pleieren er blitt så glad i henne, å hun gleder mange i hverdagen.
PicMobbfb
Elsker å kjøre bil, det er morsomt, men har buret sitt som hun er trygg i, å vil ikke sove i sengen, men går inn i buret sitt når natten kommer.
Maggi er noe av det beste som har hent meg, en er aldri alene, men har en liten hjertevenn ved sin side. Kan anbefale å hjelpe et lite liv til å få det godt.
Maggi og Carina ønsker alle Solplassen hunder og mennesker en God Jul.
PicMonkey Collage

Luke nr 20

(Dina er født i april 2014 og er en blanding av Shih Zhu og Havanais. Fikk nytt hjem i mai 2015)

Dinas historie-
Jeg bodde sammen med min søster, men hun skulle bestemme alt mulig og jeg ble litt redd, så folkene mine fant ut at det var best at jeg fikk et nytt hjem. Så kom jeg til Solplassen. Der fikk jeg sove sammen med Marianne en natt. Neste dag skulle Marianne og jeg hilse på en dame. Det var mange store hunder som bjeffet masse, så jeg var veldig redd. Marianne måtte bære meg. Så la hun meg i armene på denne damen. Da måtte jeg slikke henne på nesetippen og siden har det vært oss to.

IMG_2463

Vi har blitt uadskillelige.

Hun tok meg med i en bil og vi kjørte et godt stykke, hun stoppet og så til meg noen ganger, men jeg hadde det ganske bra. Til slutt kom vi til et lite hus langt inne i skogen, hytte kalte hun det. Der var det en hundeseng. Men hva skulle jeg med en hundeseng på gulvet når det var en stor deilig sofa med tepper og puter!!! Om natten fikk jeg sove sammen med min nye mamma. Siden har vi delt seng. Det er trygt og godt og jeg vet hvor jeg har henne. Noen morgener forsover jeg meg, da må jeg skynde meg og finne henne.

IMG_2441

Vi var alene i mange uker hvor jeg lærte at andre hunder egentlig ikke var så skumle og at de kunne være morsomme å leke med og ikke minst springe med. Jeg er god til å springe veldig fort, springer fra de fleste. Vi var litt rundt på besøk og alle vi traff syntes jeg var veldig søt og snill. Yndig kalte de meg. Ikke tagg jeg mat heller – (men de visste jo ikke at jeg egentlig ikke likte mat noe særlig). Jeg opplevde og lærte masse på disse ukene. Jeg var til og med på Bjørn Sand utstilling på Kongsvinger. Men det var mye morsommere å hilse på barna som var der enn å se på bildene.

IMG_2246

Så reiste vi langt med bil og jeg fikk endelig treffe den andre mammaen min og resten av familien. Vi var mye på et sted som heter Grøtavær. Der var det flott. Masse høyt gress, som var fint å gjemme seg i. Naboens kjekke hund og jeg ble veldig gode venner. Der er det også mye sauer som jeg likte og hilse på. Men når de kom for nært ble det litt skummelt. Mammaen min var spent på hvordan jeg skulle komme meg over noe hun kalte «ferist». Vel- det var da ikke noe problem, jeg er da ikke noen sau!!!

IMG_2185

«Alle» naboene i Harstad har katter. Rene kattebyen, heldigvis finnes det noen kjekke hunder også som jeg får hilse på. Men kattene – tenk de vil slett ikke hilse på meg selv om jeg har veldig lyst å hilse, og de er dobbelt så store som meg. Men jeg får lov og komme inn til mammaen til den største katten (Simba) og leke med lekene hans. (Men da er han ute på musejakt).

IMG_2172

I Harstad fikk jeg også oppleve et sykkelløp (Artic race of Norway). Det var veldig kaldt den dagen, men jeg fikk sitte under jakka til en god venn (han har katt, men vi liker hverandre likevel) og jeg rakk såvidt å se syklistene da de raste forbi.

IMG_2225Joda livet har blitt bra. Jeg har blitt sjef. Får og gir masse kos. Får ligge på fang, men ligger slett ikke i noen hundeseng (aldri!) Jeg leker og roter. Hilser på folk og hunder. Er trygg på meg selv og andre. Jeg spiser til og med (ihvertfall av og til, og helt klart når jeg får menneskemat). Ingen kan lenger beskylde meg for at jeg ikke tigger mat. Jeg passer på folkene mine og følger alltid nøye med hvor mammaene min er.

IMG_2142

Nå skal vi snart ut og fly, det blir spennende,selv om det kanskje ikke blir så morsomt å ligge i den vesken! Men noe må man jo ofre for å få være med overalt.

God jul alle sammen.

Luke nr 19

Hei!

Jeg heter Didrik og er 2,5 år.

Jeg kom til Solplassen i november i fjor og min nye eier hentet meg på Solplassen bare noen dager etter jeg kom. Det var litt kaldt å komme hit, men det tok ikke så lang tid før jeg ble vant til kulda og snøen da “mamma’n” min tok meg med på mange fine turer i skogen.

Jeg bor på Østerås og fant meg til rette med en gang. Jeg måtte lære å gå på veien med biler som suste forbi da jeg den første tiden bare ville løpe etter dem. Alt som er i fart er jo så spennende og jeg vil helst løpe etter syklister og joggere i skogen også, men bilene går det bedre med nå.

Jeg har fått mange gode hundevenner i nabolaget, vi leker og går turer sammen. Jeg er også mye sammen med Susann som er mamma sin datter, hun bor i samme blokk og har en katt som heter Odin. Det går fint å være i samme leilighet og vi kan ligge i sofaen sammen, men han vil ikke leke så mye med meg da.

Til tider er jeg en skikkelig sofagris også, elsker å ligge under pleddet å kose. Ellers har jeg blitt veldig mammadalt da hun har vært hjemme de to siste månedene på grunn av nedbemanning på jobb, og jeg får vel bare kose meg så lenge det varer før hun må ut i jobb igjen.

Ønsker alle Solplassenhunder og eiere en riktig God Jul

20150125_121331 20150125_115800 20150123_195946 20150117_133844 20150103_111324

Luke nr 18IMG_1279

Heisan!

Dette er historien om hvordan vår kjære Sandra kom til oss en vinterdag for nesten 3 år siden.

Vi måtte gå den triste vei, og la vår hund, en Jack Russel på 6 år, få slippe å leve blant oss. Han var sterkt plaget av Epilepsi, så det var ikke noe godt liv for han lengre.

Vi bestemt oss at nå skulle vi ikke ha hund igjen, men det gikk ikke lang tid før savnet etter et nytt familie medlem ble stort.

Så en dag dukket det opp et bilde av Sandra, som den gang het Cari på FB. Solplassen skrev at hun var en liten frøken på 3.5 kilo og 2 år gammel. Hun hadde ikke hatt et godt liv.  Hun trengte noen som kunne ta seg godt av henne og hadde mye tid.IMG_2596

Vi viste med en gang, at Sandra var hunden vi egentlig hadde ventet på. Etter et besøk på Solplassen, var vi så heldige at vi fikk lov til å adoptere Sandra, en liten nervøs og redd hund. Redd for mennesker og andre hunder. La seg rett på rygg når vi traff noen ute, hun var så underdandig at det var vondt å se på. Men det gikk ikke lang tid før ting gikk mye bedre. Hun lærte seg å stole på mennesker, og liker nesten alle hunder. Ikke så glad i de store, men det skjønner vi godt siden hun er så liten. I dag hilser hun lykkelig på alle mennesker vi treffer hver dag, og er blitt trygg og oppfører seg slik en hund skal. Barnebarna er på besøk hver dag, 2 og 4 år gamle, og hun er blitt så glad i de begge to.IMG_4927I året som nå snart har gått, har Sandra fått mange nye hunde venner. Nabohunden, Amadeus kommer også fra Solplassen, og de er verdens beste venner. Min venninde bor tvers over gaten og hun har også en  liten jente hund. Der har også Sandra funnet seg en god venninde. Sandra har vært på mange turer i sommer, elsker å dra til min søster og svoger, det er toppen av lykke. Der er det også to katter , og de er også venner av Sandra.

Men aller best liker hun seg hjemme, på en pute i sofaen, og mamma og pappa ved siden av henne.

IMG_2191

Solplassen må være hundeparadiset, med masse kjærlighet og kos. Store inngjerde sletter hvor hundene løper fritt. Marianne som driver stedet og alle hundekoserne gjør en kjempe jobb. Vi kan ikke få rost de nok.

Tenker du på og skaffe deg hund, så hvorfor ikke adoptere, er så mange hunder som trenger et godt hjem.

Sandra, Svein og Hanne ønsker alle på Solplassen og alle hundevenner

En riktig god Jul og et Godt Nytt År.

Luke nr 17

Haj alle sammen…

Dele fål beklage nålsk min, men jaj jo kåmmel fla Thailand.

Min føjste ejer reddet mej i Thailand, og tok meg med til Norge, men så skjedde det noe i familijen som jorde at jej måtte finne ny ejer. Da kom jej til Solplassen og de fant mammaen min:) Nå jaj hal bodd hos mamma min i tje å en hall ål.  De æl ganske lenge. Mamma min fåltsatt synes jaj æ allel best av alle i hele vælden. Å jaj synes at mamma min æl helt åkej åsså. Sellåm hon iblant æl veldi slitsåmm. Hon masel saj åmm at jaj må gå på lang tol væl dag, menn jaj helst bale vill ligge i mitt sauskinn min med sjøttbenen min. De æl de såmm æl ålntli hundeliv.

Føl, da jaj bodde på gate i Thailand, da kunne jaj bale dlømme åmm et sånn liv jaj hal nå. All såmm bol i hel, diggel maj. Di hal alle sammen gåtteli inne i hosen sin. Så nål di sel maj, di gål inn å hentel till maj. De æl pelfekt.

De siste ålet, hal jaja fått maj ny venn. Han æl fla Lomanja. Han hetel Louie, å jaj tlol hann æl veldi fålelska i maj. De skjønnel jaj jo gått – jaj æl jo så veldi pen. Jaj tlol faktisk jaj æl den lekleste dama i hele lande. Mamma min æl helt enig.

emma gnager

I vål skjedde noe fæl. Jaj måtte i dylehospital (å de likel jaj ikke) veldi lenge. Jaj val dæl fla mitt på dag 15.mai til på måln 16.mai. Fali hoggolm hadde bitet maj. Mamma min heldivis åppdaget de veldi folt, å vi kjølet veldi folt til hospital. Neste dag lingte dyllege til mamman min og sa jaj val bedle, men att jaj soltestlæjket maj fåldi jaj savnet mamma min. De æl helt sant. Mamma min kåmm – å da spiset jaj masse me en gang.

Nå æl snalt jol – å jaj ønskel maj masse sjøttbenel. De æl så gått. Åsså jaj ønskel alle dele andle på Solplassen(å såmm jelpel hondel dæl) en veldi fin jol. Jaj skall fæjle me mamma min, molmol å molfal.

De blil nåkk sjempebla.

Go jol!

Hilsen Emma.

Arkiv

  • 2017 (27)
  • 2016 (58)
  • 2015 (83)
  • 2014 (75)
  • 2013 (86)

Følg Oss På Facebook!

Kalender

desember 2015
M T O T F L S
« nov   jan »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031